– Men nå er Kristus oppstanden fra de døde – (1Kor 15) Står dette til troende? Den salige, jubelfylte påsketid står for døren, og de mange synes ikke å la seg affisere av det. Et folks og en kirkes sekularisering, troens forvitring, fremmes ikke primært ved krefter utenfra. Nei, den fremmes fremfor alt ved at kristne ikke feirer søndager, og i særlig grad ikke feirer påskehøytiden i kirkene. Intet er – under de aller fleste forhold – viktigere! Ved å prioritere andre ”ting” forkynner vi for hele verden at dette ikke er det dypeste og viktigste som har hendt meg, deg og verden noen gang. Det som skjer i påsken – og søndagens messer – er historiens og verdens sentrum – et kultisk sentrum, et troens kraftsentrum, et sentrum i livene du og jeg lever. Det nytter ikke bare å ”vite om” påsken. Vi må dras inn i den, forvandles av den, styrkes av den og leve den. Den er en levende realitet, og den møter oss i Kirkens gudstjenester. For i påskehøytiden samler hele frelseshistorien seg i ett brennhett punkt. La oss derfor holde høytid. (1Kor 5.)
Brennpunktet heter Jesus Kristus. Alle trådene fra Adam, Abraham, Josef, Isak, Jakob og Moses; Israelfolkets utvandring fra Egypt, gangen gjennom Rødehavet og gjennom ørkenen, tabernaklet i ørkenen, paktene, gangen over Jordan inn i det lovede land; templets oppførelse, prestenes tjeneste, tempelofringene, forsoningsdagen og påskefeiringen med påskelam og påskemåltid – alle trådene løper frem mot og veves i den store vevnad som er Herren Jesu Kristi påske.
Det hele er ganske uhørt. Apostelen sier Kristus ble født i tidens fylde. I påskens tre hellige dager, det hellige Triduum, gudstjenestene Skjærtorsdag, Langfredag og Påskenatt/Påskemorgen fremstår frelsen fortettet. Nå er tiden virkelig full. Det mest uhørte er at dette samler seg i én person: Kristi kalk er full, og han tømmer den til fulle. Og uttømmer samtidig seg selv for mitt, for ditt, for verdens liv.
En ny pakt stiftes, et måltidsfellesskap med Gud opprettes, all verdens synder sones og døden møter sin overmann. Det er fullbrakt. La oss derfor holde høytid.
Det som skjer er uten parallell. Det gamle testamente (GT) spiller en sentral rolle i Kirkens forståelse av det som skjer. Kristus er den røde tråd i GT, alt peker mot han, han er kjernen og stjernen i Skriftene. Derfor er det hele 5 lesninger fra Det gamle testamente Påskenatt. De tyder hans liv og vårt liv.
Og Skriften har mange ord for hva påsken erverver oss. I det gamle Israel var påske dødsengelens forbigang i Egypt: en redning fra døden.
Kristus seirer over synden, og dermed over døden, for syndens lønn er døden. Vi ikles udødelighet. Den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø (Joh 11). Kristus er en løsepenge, noe vi minnes om i oblaten vi mottar under nattverden. Dermed er vi frikjøpt. Israels gang gjennom Det røde hav er et bilde på dåpen. Ved dåpen til hans død blir vi lem på hans legeme og borgere i hans rike. Derved er vi gjenfødt.
Og Kristus er Guds lyteløse lam: vårt påskelam er slaktet (1 Kor 5). Se der Guds lam som bærer verdens synder, salig de som er kalt til lammets bryllup. Slik lyder det i hver messe umiddelbart før menigheten mottar sakramentet. For det er en direkte forbindelse mellom Kristi påske og nattverdens mysterium. Og når vi sier bærer, og ikke bar, mener vi også bærer bort, tar bort, renser de troende for synd og skyld.
Trøsten står som klippen fast at hans død og blod skal gjelde, synger vi i påskesalmen. Og slik er det: blodet gjelder. Han ofrer seg selv. Han er selv templet, alteret, offeret og ypperstepresten. Han soner slektens synd og forsoner oss med Gud. Vann og blod kom fra hans side på korset. Her fødes kirken, hans brud, og i nattverden næres, renses og fornyes hun i dette blod. I Kristus har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, efter hans nådes rikdom (Ef 1). Hver messe er del av en evig påskefeiring. La oss derfor holde høytid.
Og når Kristus 40 dager etter oppstandelsen farer opp til himmelen, er det for å berede oss plass. Han inntar sin kongestol, og vi forkynner, bekjenner og lovpriser han som Herre over døden og som Herre i våre liv.
På alteret står det et krusifiks. Vi priser hans kors, og synger hans oppstandelses pris hele påsketidens store uke – 7×7 dager – på en særlig måte, fordi det han på korset vant oss, nyter vi hver dag som troende fordi han stod opp fra de døde og lever.
Derfor er vår påske å samles med Ham og med hverandre om dette store som skjedde – og skjer – disse tre dager.
Ditt kors hyller vi, Herre,
og lover og forherliger din hellige oppstandelse,
for se, ved korset er det kommet glede inn i all verden.
(fra langfredagsliturgien)
La oss derfor holde høytid.
Vi er kalt til fotvask og nattverd Skjærtorsdag, til lidelseshistorie og korshylling Langfredag, til vandring fra mørke til lys Påskenatt, og til den hele påsketids fulltonende
Kristus er oppstanden, ja han er sannelig oppstanden. Halleluja!
Fr. Lauritz Elias
