Fra Allehelgensdag til Kristi kongefest
Kirkeårets siste måned innledes med Allehelgensdag 1. november og avsluttes med Kristi kongefest siste søndag før advent.
Allehelgensdag er en festdag, og en dag nettopp for det – for alle helgener uten navn og dermed uten egen dag. Vår kirkes kalender inneholder mange helgendager. Men ingen kalender kan romme alle helgener. De er ”skyen av vitner” som Herbreerbrevet taler om. Dagen må ikke forveksles – som ofte skjer – med Allesjelersdag, som er 2. november.
Dagen ble først feiret til minne om martyrene. Allerede på 300-tallet feiret menigheter hverandres patronsfester. Basil den store tok initiativ til en felles fest på slutten av 300-tallet, da martyrenes tall var blitt svært stort. Den første Allehelgensdag slik vi feirer den ble så vidt vi vet feiret i Antiokia på søndag etter pinse. Den er nevnt av flere prominente teologer på denne tiden.
På tidlig 600-tallet ble det fantastiske Pantheontemplet i Roma helliget jomfru Maria og alle hellige. Midt på 700-tallet forordnet pave Gregor III 1.november som felles dag.
Jeg minner om at når vår menighet heter ”St. Mikael og alle de hellige” står den i en tradisjon tilbake til oldkirken. Når vi feirer messe skjer det på tvers av tid og rom, med himmel på jord og i samstemmighet med nettopp alle hellige. Vi er med dem i tilbedelsen av lammet, slik Åpenbaringen vitner om. Allehelgen minner oss spesielt om dette. Himmelen er ikke tom!
De påfølgende søndagene handler om de siste ting: Lignelsene om bryllupsgjestene som unnskylder seg og om de kloke og de uforstandige jomfruene. Herrens folk skal alltid være beredt til hans komme. I hver messe roper vi ”Amen, ja kom, Herre Jesus”. I slutten av hvert kirkeår minnes vi spesielt om dette og ber om og forbereder oss til hans gjenkomst.
Fortell blant folkene: Herren er konge» (Sal 96)
Den siste søndagen i kirkeåret – Kristi kongefest – er av ny dato. Temaet hos oss er Kristus på sin herlighetstrone og den store dommen. Dagen kommer fra romerkirken, som under trykk fra en økende sekularisering på slutten av 1800-tallet begynte å tenke på en måte å møte dette trykk liturgisk. Rundt midten av 1900-tallet var det egentlig en bekjennelsesdag for unge. Dagen var siste søndag i oktober. I 1970 fikk den sin nåværende plassering.
Kristus som konge er en av hans tre attributter, ved siden av prest og profet. Motivet møter vi flere ganger i løpet av kirkeåret, for eksempel Epifania, Kristi himmelfartsdag og i påsken fra palmesøndag til påskedag.
Salme 47 er en profetisk salme om Kristus som konge:
Klapp i hender, alle folk, juble for Gud med fryderop.
For Herren, den Høyeste, er forferdelig, en stor konge over all jorden.
Han legger folkeslag under oss og folkeferd under våre føtter.
Han utvelger oss vår arvelodd, Jakobs, hans elskedes herlighet.
Gud fór opp under jubelrop, Herren under basuners lyd.
Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng!
For Gud er all jordens konge; syng en sang som gjør vis!
Gud er konge over folkene, Gud har satt seg på sin hellige trone.
Folkenes fyrster samler seg med Abrahams Guds folk;
for jordens skjold hører Gud til, han er såre opphøyet.
Ved kirkeårets slutt – som ved dets begynnelse – er det Kristus kongen vi hører om og venter på. Hans første komme var i ydmykhet, hans andre komme er i evangeliet og særlig i nattverdens tilsynelatende unnselighet. Hans siste komme blir i herlighet med alle sine engler, for dømme levende og døde, og for å hente sitt folk, sin brud:
Guds folk forkynner Herrens død –
hver stund kan Herren ventes.
Alt skal forgå i vredens glød,
men først skal bruden hentes.
I himlen får Guds jomfru ly
mens Herren dømmer Babels by
og kaster den i bålet.
Og Herren sier: Det er skjedd!
I røk oppstiger horen.
Men Sion ren og brudekledd
skal stige ned på jorden.
Og hun formæles med Guds lam,
og alle ting blir ett i han,
og Gud er alt i alle. (Willy Abildsnes)
Fader Lauritz
