Inkarnasjonens under

Det er det enestående. Det er det som snur opp ned på alle vante, ja kjente forestillinger. Det er det som ender all streben. Det er det som ender all streben oppad. Det er det som setter mennesket i et nytt lys. Det er som en soloppgang fra det høye (Luk 1). Men det er mer enn solens stråler.

At Gud blir menneske overflødiggjør menneskets mange forestillinger – både tanker og praksiser – om å heve seg opp til Gud. Mennesket trenger ikke bygge religion. Gud er steget ned. For nå har Gud selv gjestet sitt folk (Luk 7). All religiøs trafikk har gått fra mennesket til Gud. Nå endelig steg Gud inn i verden. Ikke bare en enveiskjørt vei, men en vei som bare en eneste har gått. Gud ble selv menneske i Jesus Kristus. Han er den ene som tok veien «ovenfra» og «ned». Han gav avkall på sitt eget, fornedret seg og ble mennesker lik (Jfr. Fil 2).

Ved dette sitt store under åpnet Gud oss en ny vei. Kristus er selv veien. Ingen ferd som har som mål forening med Gud, kan følge noen annen vei.

For Kristus åpenbarer og realiserer Guds evige hensikter. Han oppfyller Guds egne løfter til fedrene. Ved det påtar han seg menneskenaturen og blir mennesker lik, dog uten synd. Men han tar på seg konsekvensene av vår synd, som Maxim bekjenneren sier det (700-tallet).

Guds «ikjøting» sier vi så treffende på nynorsk. Gud kommer som et lite barn.

Et hjelpeløst barn, sier vi. Men han var ikke hjelper-løs. Selv ktybbens strå varmet ham. Maria våket over barnet, og Josef våket over mor og barn. Vismennene fulgte Guds åpenbaring gjennom drøm, og mange hjalp dem visselig på veien til, og i Egypt. I dag våker vi over han ved å holde troen ren og uforfalsket, forkynne og leve hans rene evangelium og ikke noe annet: Han er selv evangeliet. Vi forkynner i ord og liv Kristus.

Maria og Josef var de første han kom til av sine egne, og de tok imot ham. Simon i templet viser mysteriet: Jesus hadde der intet å gi ham. Men Simon mottok barnet i sine armer av dets mor, og slik mottok han den hele Kristus til frelse (Luk 2). Slik gir kirken, vår mor, hele tiden Kristus til oss. Nå var han gitt i menneskets hender. Så ble han gitt i menneskets hender da vi korsfestet ham. Så blir han gitt oss i våre hender i messen, «som brød og vin på dette alterbord» (Børre Knudsen). Det holder at vi hengivent tar imot og holder ham.

Og alle dem som tar imot ham, det vil si tror på ham, bekjenner ham, tilber ham og tar sitt kors opp og følger etter ham, de får nå som da «rett til å bli Guds barn». Og, vi er, som ham, «født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1).

Så ble Kristus født som barn og fikk del i vår natur, slik at vi ved dåpen og troen blir født som Guds barn og blir delaktig i guddommelig natur (1 Pet).

Ved Ånden fødes Gud og mann,

Kyrieleis.

Hun fødte ham i Juda land,

Og vi ble født utav dåpens vann.

Jesus og Maria.

(Børre Knudsen)

For dette lover, priser og tilber vi ham med engler og erkeengler, apostler og martyrer. Han ønsker at vi gjør som han gjorde: Bringer oss selv. For han er vår Gud (røkelse), han er vår konge (gull) og han er den som er død (myrra) og oppstanden for oss.