2. SØNDAG I FASTE I 2025
Tekster: 1. Mos 32, 22-31. 1. Tess 4,1-8. Matt. 15, 21–28.
Til forskjell fra disiplene som ofte fikk høre at de hadde lite tro, kommer
denne greske, hedenske kvinne i dagens evangelium og formelig renner
over av tro! Hun er i sin livs kamp, for sin besatte datter, som ikke er med
henne.
Fastetiden første søndager har et gjennomgående motiv, og det er kamp
og strid. Jesus kjempet mot Satan og hans fristelser forrige søndag, og for
oss; kvinnen i dag kjemper med Jesus, men i en annen forstand og på en
annen måte enn Satan gjorde; Jakob kjemper med Gud i lektien, og
apostelen sier i dagens epistel at vi har en kamp i oss selv, dvs. en kamp
for Helligåndens plass i våre liv, for vår helligelse; helliggjørelse er målet
for all vår strid, som vi hørte.
Jesus er kommet nær hedningeland nå, og kvinnen er av hedensk ætt.
Hedningen ble ofte kalt hunder av jødene. Mens Jesus tidligere helbredet
en hednings sønn i Israel, er det i dag en hedensk kvinnes besatte datter
som blir fri i de hedenske trakter. Beretningen melder indirekte om en ny
tid – evangeliet kommer til hedninger, som først blir åpenbart som det
fulle mål for frelsen etter Kristi oppstandelse. Fasten er også en melding
om en ny tid: Det kommer en påske. Uten påske, ingen faste.
Denne navnløse kvinne er alle bedendes forbilde. Et trefoldig forbilde: I
bekjennelsen av Jesus som Messias, det ligger i uttrykket Davids Sønn, i
sitt rop om bamhjertighet, og i sin utholdenhet.
Som den blinde vi hørte om på fastelavens-søndag er også denne kvinne
et messiasvitne og et bønnevitne. Det er mennesker ved livets aller
ytterste grenser og i eksistensielle situasjoner som har lært oss de
viktigste bønner. De er kirkelærere av første rang.
I hennes iver og ydmyke påståelighet avslører hun Herrens sanne vesen;
Han er barmhjertighet, han er kjærlighet. Han som er Logos, viser seg
også å være dia-Logos; hun utfyller hva som mangler i hans
resonnement! På den måten bidrar hun også til å vise oss hvem Jesus er,
og han viser oss troens sanne vesen i henne. Denne kunnskap, denne
erkjennelse, er avgjørende for å kunne stå og leve i et rett forhold til
Herren.
Så er det som Johannes Chr sier: Kvinnen nådde sitt mål, disiplene, som
ville bli kvitt henne fortest mulig, ikke. Ikke slik at de nødvendigvis mente
Jesus skulle avvise henne, men se å få det unnagjort, dette er slitsomt.
For i ropet om miskunn er det alltid et svar å få. Det er ingen bønn som
tør berøre Herrens hjerte mere en nettopp denne: Du Davids, sønn,
miskunne deg over meg! Derfor har den alltid fulgt kirken og de troende.
Tar vi fastens tekster på alvor skjønner vi at troens kamp kan være hard,
men den er ikke vanskelig. Vi er utrustet med våpen og rustning, vi har
general, vi har soldater og vi har forsyning, som apostelen beskriver i
efeserbrevet; Guds fulle rustning. Forsyningen, den har vi i og er Herren
selv, han som møter oss og gir oss seg selv i messen, i bønnene, i
Skriften, i troen og i de Hellige som er gått foran og som ennå finnes i vår
midte.
Men hva har Jakobs kamp med dette å gjøre?
Den har i alle fall noe å lære oss om hva som kan være et viktig utkomme
av kampen også vi står i, og at også tap kan bli seier.
Fader Jakob har altså tilrøvet seg førstefødselsretten. Men han er i dagens
beretning kommet vil et veikryss i livet sitt. For da han krenket sin bror
Esau, var det også en krenkelse av Gud.
Han får spørsmålet: Hva er ditt navn? Han må altså utlevere seg, det er
det å avsløre sitt navn i jødedommen betyr. Brytekampen er bilde på
smerten ved denne utlevering. Han vet nok hvem han kjemper med, siden
han ber om velsignelse. Men han taper på et vis kampen, selv om det ikke
er en klar vinner, men blir ved det velsignet: Alt det gamle trassel i forhold
til Esau forgår, og han får et nytt navn som bevis på det. Og nytt havn er
ny identitet. Han seirer ved å tape: han blir halt, og er således et
Kristusbilde og et trosbilde: Vi skal dø, og du skal skape i vårt liv ditt eget
bilde, synger vi i en nattverdhymne Han blir et nytt menneske, som får et
helt nytt og vakkert forhold til Esau. Da jeg så ditt ansikt, var det som om
jeg så Guds ansikt, siden du var så vennlig mot meg, sier han til Esau rett
etter. Han blir et nytt menneske.
Denne kamp sier oss vi alle kan få en kamp å ta. Vi ber som Jakob:
Jeg er ringere enn all den miskunnhet og trofasthet du har vist mot meg.
Dette er kirkens bønn, og det er din bønn. Og denne erkjennelse er den
dypeste grunn for hele kirkens eucharistiske liv. Ja, hele eucharistibønnen
er en kontinuerlig påminnelse for Gud og mennesker om at slik er det, for
den viser til den miskunnhet og trofasthet som gjør at vi også her i dag
står ydmykt, men frimodig for Herrens Åsyn og ber miskunne deg, Herre,
for vi er ringere enn all den miskunnhet og trofasthet du har vist mot oss.
Og i det ligger den dypeste glede og det største paradoks, det største
mysterium. Vår dype skam er blitt vår høye fest.
Ved hvert «veikryss» i våre liv, i gode og onde dager, i hete og kulde, i
krig og fred, i sorg og glede er dette alltid en farbar bønnevei:
Herre, vi er ringere enn all den miskunnhet og trofasthet du har vist mot
oss. Men du Herre, miskunne deg over meg, miskunne deg over oss.
Luther sier kvinnen gikk fra hunderett til barnerett. Og det er med denne
barnerett vi nærmer oss Herrens alter. Og, om vi får smuler av Herren, er
det alltid nok. Det er talende at kommunionen er et gram brød og
minimalt med vin. Mindre kan det ikke bli, men mere kan det heller ikke
bli: vi får ham helt; vi blir som Jakob fornyet. Og vi gjør som kvinnen, og
oppfyller profetien også på oss: Til hans navn skal alle hedninger sette sitt
håp.
Fastetid er i sin essens å håpe på Kristus.
Lovet være du, Kriste, ærens konge.
Fr. Lauritz Elias Pettersen
