Forfasten kalles tiden mellom epifaniatiden og selve fastetiden som begynner Askeonsdag. Forfasten omfatter tre søndager og tiden der i mellom. Søndag Septuagesima, søndag Seksagesima og Fastelavnsøndag. Septuagesima betyr syttiende og Seksagesima betyr sekstiende. Dette relaterer seg til tiden frem til Påsken. Tallene stemmer ikke helt, for det er henholdsvis 63 og 56 dager til påske fra de to søndagene. Forfasten skriver seg tilbake til 500 tallet, og i gammel tradisjon var forfasten 30 dager slik at den sammen med selve fasten som er 40 dager ble totalt 70 dager. Denne tiden er blitt sammenlignet med jødenes syttiårige fangenskap i Babylon.
I norsk tradisjon har to av disse søndagene fått navn ut fra tekstene på disse søndagen. Septuagesima er blitt kaldt vingårdssøndag, og Seksagesima er blitt kalt såmannssøndag.
I vår kirke har vi beholdt de gamle betegnelsene på disse søndagene. Forfasten er tenkt som en forberedelsestid til selve fastetiden. Det er tid for selvransakelse og planlegging for hvordan man skal innrette seg i fastetiden.
Kanskje en kjenner på at det er ting som tar for mye plass i livet, og som det i fastetiden er god grunn til å forsake. Samtidig er det viktig å planlegge fastetiden slik at en setter seg mål som en makter å gjennomføre. Når vi skal på en lengre reise er det alltid slik at den må forberedes slik at reisen kan gjennomføres.
Slik er det også med fastetiden, den kan sammenlignes med en reise, og målet er påsken. Det er viktig at vi er godt forberedt. Det liturgiske fargen for forfasten i Den nordisk-katolske kirke er blått.
Velsignet forfaste.
Fr. Tore Andreas
